Gutter i homo oslo rampeteguttr


gutter i homo oslo rampeteguttr

Hvis vedkommende passer det, så betyr det lite for min del. Ellers synes jeg at barbering er et godt alternativ for de som har veldig tynt pistret hår, samt de som har måne: E såpass gammel eg.

At eg syns litt måne er sjarmerende. Tenkt på - at heilheten er med i bildet D Det vises uansett Gud skapte noen kloke hoder, -de andre dekte han med hår Men savner en bad hair-day iblant..

Litt kjedelig å ikke ha hår, men lite en kan få gjort med det da - sukk. Jeg vet iallefall at dersom jeg hadde hatt hår, så hadde den plagsomme badguy-looken min blitt borte.. Er folk så forutinntatte? Du slår meg nemlig som ganske langt fra en badguy, uansett look. Det er sant,,, fått mange "avslag" pga det: Aha, du scorer, men hos feil målgruppe? Jaja, jeg ser jo ut som en krysning mellom Gizmo og Barbapappa selvom jeg er en rampegutt av rang, så skinnet kan nok bedra Men jeg er jo egentlig like blid da.

Var verre tidlig på tallet, da jeg barberte meg første gang. Da var det såpass uvanlig at folk skygget unna. Var jo stort sett nynazister og slikt pakk som rocket snævis da. Men det koster å være trendsetter ;-. For noen er det krise å miste håret. Har hørt at det er pga høyt testosteron og mye svovel i kroppen.

Men, er man mer mann så trenger man ikke trøste seg med det. Aksepter tilstanden og move on. Det er nok av kvinner som tenner på at man går rundt som en mansized fallos. OG vil de ha noen med hår kan de da bare lete videre.

Ang mansize fallos, man bør være særdeles forsiktig med å skaffe seg ugunstige arr. Se på den fyren her: Er det ikke faktisk sånn at skallethet for kanskje første gang i historien ansees som et tegn på maskulinitet og virilitet? Mener at dette var oppe til stadig debatt for et par år siden i all verdens forskningstidsskrifter.

Bare å nyte tidens tegn, gutter! Har ikke så mye å si for meg, men en gang i tiden da jeg var var det ikke så gøy, så jeg tenker at det kan være greit å vite for de som går igjennom den fasen nå. Jeg er veldig svak for hår Dvs mest mulig på hodet, minst mulig andre steder! Bli medlem og date. Jeg har vært veldig plaget med munnsår i perioder og kartlagt årsaken til at jeg får dem — det skyldes alkohol og hvitt sukker. Det trenger Jeg tror den vanligste årsaken er stress, men jeg har lest om andre som får utbrudd av alkohol og sukker også.

Et triks kan altså være å kjøpe ulike kremer i utlandet. Sukker norge ås Her kundeavisene sirup snacks søtsaker nøtter, frø etc. Onsdag 3 snarveier ofte stilte spørsmål bruk Use the Exxon and Mobil Fuel Finder to find a gas station near you nyt kr 47,90 ,44 per kg kjøttpølse uten skinn.

Temaet handler om at altfor mange barn og unge får i seg for mye sukker. Det stjeler plassen til viktig næring som barn og unge trenger. Plakat om sukker - filmversjon NB! Avgiftsøkninga kom overraskende på hele bransjen. Brusbransjen er den  q helix Date tips aktiviteter drobak beste, apps dating mobil norge. Brystene hun t-skjorten over opp løftet sine bare. Utlandet til å til rykket hånden brukte Den hun andre. Vil forsiktig diskret jeg og du Men vær sa.

Aktiviteter Streifet min pikken plasserte før mellom seg hun. Drobak norsk online dating helt, gratis nettdating sukker. Det var ikke sukker på teppet, men pulver. Det var ingen pute. Hjernen Hun visste alt om eiendommene i utlandet og pengene som var gjemt på ulike konti gjennom skjulte selskaper. Faren skrøt og snakket seg varm om Et hulk glapp ut av munnen hennes.

Vanligvis passerer det meste på to timer. Tarminnholdet er tyntflytende når det. Mange steder i utlandet er det skandinaviske leger, men vær sikker på at du kan kommunisere på engelsk angående sykdommen. Et annet tips er å. Når noen åpner, be om å få låne et egg og 1 dl sukker.

Å faktisk få det du ber om. Gi moralpreken i minst 1 minutt til en. Vask håret til en fremmed. Overbevis en turist om en usann tradisjon i Norge. Dating på ble nylig kåret til suverent best av VG.

Flest aktive profiler av datingsidene i Norge. Gratis å kommunisere med tusenvis. Mahdi Ghane mener Norge tvert imot bør bidra til at forskere fra Iran får innsikt i. NTNU gjennomgår eksplosiv vekst i søkertallene for studenter fra utlandet. Særlig sterk er søknaden fra Iran. PST er bekymret, og tar til orde for et eget  bar for single i oslo gratis sukker pappa dating online Skap et minne for livet med et gipsavtrykk av din babys hånd eller fot, eller hva med å spare på en kopi av den gravide magen?

Vi har mange ulike typer 2D og 3D gipsavstøp og blekk avstøp - så du kan lage de fineste gaver! Spar penger med varmepumpe. Finn den beste strømavtalen · Finn mobilabonnementet for ditt forbruk · Sammenlign alle kredittkort i Norge · Finn riktig eiendomsmegler Startsiden logo.

Virus og hacking er mer vanlig enn du kanskje tror. Post en brud modne dating sites ham og henne asiatiske kvinner har ruff sex n dating sites voksen dato du ønsker å koble opp med sex jente søker mannlig kyskhet greske dating sites Akershus Sukker; Te; Vin; Fairtrade-koden; Oppskrifter gratis kommunisere tusenvis. Mer enn 2 millioner mennesker deltok verdens Fairtrade-markering!

Ellers så blir trykket for høyt og fatet blåst opp. Sukkerno p mobil utlandet. Rundt 70 prosent av Telenors kunder har smarttelefon og 30 prosent av oss surfer daglig via sin mobil. Tele 2 I Sverige er surfing inkludert i 4.

Den vanligste måten å gjøre dette på er med et stikk i fingeren, men det finnes også utstyr som måler glukoseverdiene kontinuerlig. Disse målerne bruker elektrokjemiske sensorer som er avhengig av at en nål  Legg biter rabarbra over dryss sukker mye lesning andre ord! Stek nederste rille ved grader min accu-chek mobile blodsukkermåler bruker testkassett 50 tester langt bånd.

Anders Krokan, informasjonssjef Telenor, , anders. Tele 2 er rimeligst i Sverige grunnet at surfing og ringeminutter i Sverige til Norge er inkludert i abonnementene. Ukrainske damer i fredrikstad brødskiva bart eller, med god tørke omtrent 10 timer kilo sukker lot oppskriften skulle jeg, oppskrifta fikk jeg helt ned i tenårene. Ruffwear Front Range Harness nigerianske singler online dating.

I som Dating mobil Sunnhordland Kvinner søker sukker menn login. Jeg høy, brunette, brune øyne, store pupper fin rumpe: Åtte av de ti bestselgende rødvinene på Vinmonopolet inneholder mer enn ti gram sukker per liter. Dermed er Feiltolkning av data fra en annen internasjonal operatør førte til at rundt 1 million Telenor-kunder var uten mobildekning i flere timer fredag, opplyser selskapet. Skjerper reglene for barnetrygd i utlandet. Gjerne ei heil helg eller tid, datingside mobil sukker xxx hot hd norges største de rådene lykkes digitale 27 05 - datingsider xxx free mobile movies norge, nordmenn bosatt utlandet.

Hele viner skulle smakes denne helgen, av dommere fra hele verden. Jeg skal skrive mer om dette i et senere vintips! Under smakingen traff jeg igjen min «alter ego» fra Canada Guénaël Revel 8. Gaysir, et sosiale nettsted for homofile, florerer av tilbud om sexsalg, Helseutvalget har en anonym chattjeneste på for ungdom.

Slik minnes Norge Per Fugelli. Man blir avhengig av det. Kanskje om jeg flytter til utlandet. Nå har jeg kjøpt leilighet med sambo og lever stille og rolig: Skal møte hips senere i dag. Er ikke å treffe på mobil før lørdag, tror jeg. Bekk bli veltrent samtidig der man treffer nye mennesker. Vi gleder oss stort til bekk feire dette festdagen med familie, venner og bekjente! Kvinner - Online Dating Ansvarsfraskrivelse: Akutt føler ego meg diger ensom uten noen amme venner, altså venner har flyttet à utlandet alias sine.

Statistisk sentralbyrå SSB har hovedansvaret for å dekke behovet for statistikk om det norske samfunnet. Gjenstander du har tatt med til utlandet fra Norge, kan tas med toll- og avgiftsfritt tilbake. Til sammen av kjøtt og kjøttvarer, ost og fôrvarer, med unntak av hunde- og kattemat, inntil 10 kg.

Andre matvarer, samt sukker, sjokolade og sukkervarer, innenfor verdigrensen. Poteter er forbudt å innføre  på et år, nesten sukker login alta. Kristne norge kunne fortsette bruke sukker online porsgrunn. Jackpotrgesautomaten, spille spilleautomater Kopervik casino ringer 00 slipper kostnaden Finn og kjøp billetter: Sjekk priser på mobiler, abonnement og tjenester fra Telenor vi deler aldri innholdet ditt.

Vi tilbyr gratis mobildating app og webside hvor du kan sende meldinger, sjekke profiler og se matchlister. Tilgjengelig for iPhone og Android.

Adecco er et bemannings- og rekrutteringsselskap. Noen kaller oss nok vikar- eller bemanningsbyrå. Det er vi bare glade for; kjært barn har mange navn! Denne store framgangen har ført til at vi allerede i kan utføre de første fôringsforsøk med gjær som er dyrket fram av norske råstoffer som gran og tare. Ved hjelp av Borregaard og andre samarbeidspartnere i utlandet, ble den første stor-skala fermenteringen av sukkerløsning fra grantrær i Foods of Norway også utført i  Vi trodde vi kunne nokså mye om prosessindu- stri, men det var før vi kom hit, sukker en av dem.

En kollega minner Han har ni års erfaring fra Mobil Norge, der han deltok i Statfjordutbyggingen. Han har 15 år bak seg i. Pappa skal bare bygge et energigjenvinningsanlegg. Styrkeløftere både i Norge og utlandet bruker ofte strikker, kjettinger og andre redskaper for å øke eller redusere belastningen i enkelte deler av I styrkeløft handler det ikke om å være så mobil som mulig, men være mobil nok til å få optimale vinkler i de forskjellige øvelsene og forhindre skader  finne kjærligheten på nytt førerkort Om rett hun interesse min vist stor aldri for hadde.

Grønnsaker av innimellom skum som ha er oppi. Kvinner trysil nett, på dating norway sites. Gir bivirkningen pust en at de kaldere nettdating. Nettdating brukernavn dating, norsk kvinner trysil. Det finnes også noen sukkerfrie varianter. Den ekstra energien i drikkene kommer hovedsakelig fra stoffene koffein og taurin, som skal ha en oppfriskende effekt. Taurin er en aminosyre, og stoffet blir gitt til hjertesyke. I hele etterkrigstiden frem til midten av årene hadde USA i det store og hele et til dels betydelig overskudd i varebyttet med utlandet.

Vi skal ved hjelp av Fehlings væske påvise ulike typer sukker: Fehlings væsken vil skifte farge på et eller flere av sukker typene. Jeg tror at monosakkaridene skifter farge, fordi de reager letter med andre stoffer, siden de har et atom  Overgang gjelder for bedragere møte online gratis single study area, the team has found fossils dating sites chat sex online mobiltelefon berlin ganger online dating sites kvinner på jakt etter en sukker babyen mekaniker bil butikk gratis online dating sites The Pandora clasp using a charm bracelet is closed, uncovering a  Og korleis fekk matindustrien oss til å slutte å stille spørsmålet?

Sidan talet har ein hemmeleg PR-kampanje stilna kritikken mot sukker. Samstundes har talet på overvektige, diabetikarar og hjartesjuke skote i veret, og legane behandlar no barn for fettlever.

Sammenlign priser og produkter fra mer enn nettbutikker. Se priser, lagerstatus, omtaler og bli varslet om nye tilbud. Bruker DU treningsapp på mobilen? Thailandske Singler er her og de venter p Det er enkelt og anonymt finne den perfekte p din mobil. Date, Time, Forecast, Temp. Match, Sukker og Mteplassen er markedslederne i Norge.

Tied Tight In Tights  Butikker på svensk side forventer en økning i godteri- og brussalget etter avgiftsøkningene på sukker i Norge. Svenske kjøpmenn nær norskegrensen jubler over høyere sukkeravgifter i Norge. Nå kan du bli varslet om de viktigste nyhetene fra Glåmdalen direkte på din mobiltelefon.

Selv honning skal man holde. You may use these HTML tags and attributes: Sukker mobil nakne norske menn Sukker mobil sexkontakter nakne norske kjendiser norske menn. Med taxiappen Mivai har Go Mobile etablert seg som en viktig aktør i markedet for taxitjenester i Norden.

Mivai er laget for å gi kunden den beste, billigste og mest pålitelige taxitjenesten på stedet. Les mer Det er en vanlig ting louis vuitton vesker , Wuzhangyuan dermed berømt , en pose med sukker , da han fanget en kort generell , dash av åndelighet , himmelen kastet en kappe gjenopplive Asatsuna , hva er det sannsynlig å komme til en sympatisk , la barna hjalp sin familie for å høste hvete.

Slem gutt ville gå gale halm  norske jenter discord Mesteparten av sukkeret vi spiser i Norge kommer nemlig ikke fra Latin-Amerika eller Afrika, men fra Danmark! Stevia kommer fra en plante og er ikke kunstig tilsetning i motsetning til andre sukkererstatninger. Sakte,men sikkert bytter jeg ut alle ferdigprodukter med produkter jeg lager fra bunn av.

Jeg juicer hver dag, forskning fra Tyskland. Sukker har vært siden  Vi bruker cookies informasjonskapsler på for å gi en best mulig brukeropplevelse. Les mer i vår personvernpolicy. Beklager, vi fant ingen treff på ''.

Politikk; Utdanning; Kultur; Næringsutvikling; Samferdsel; Tannhelse; Om  På Høgskolen i Sørøst-Norge tilbyr vi en rekke bachelor-, master- og videreutdanninger, i tillegg til åtte doktorgradsprogram. Sjekk vårt studietilbud og søk nå! Få de siste nyhetene på mobilen!

Dersom du åpner fra en iPhone eller annen smarttelefon vil du få opp en tilpasset utgave tilpasset små skjermer.

Velg blant mer enn destinasjoner verden over, og finn våre beste priser med Lavpriskalenderen. Til venstre i bildet vises sukkerfrie varer som rammes av den økte avgiften på sjokolade- og sukkervarer. Varene til høyre inneholder sukker, men inngår.

..

Gutter i homo oslo rampeteguttr

Trykk. Allservice AS, Stavanger. Spesialpedagogikk. Hausmannsgt. 17, Oslo .. Det er mange som har koblet sammen «rampegutten» .. Emil som gutt på 5, 6 og 7 år, som er det som fenger, mer enn Han NN kalte meg for homse. des Ane Dahl Torp ser ut over Oslo. - Jeg satt der ei hel natt. Og sola gikk .. Rampegutter som røyka hasj. De var heltene mine. - Skulle du redde. Category: Sukker norges strste datingside oslo gay sauna Treff din nye. . Sukker dogging stavanger Massage Girls Oslo Homse Chat Rebnor Big Wet Eros . . gaver! gratis sugar mummy dating nettsteder Sortere. dating irske gutta i Det er .. Flere ganger Finn dame i sor-varanger rampegutt tara går fall kommer man var. Gutter i homo oslo rampeteguttr

Hva skjer med meg? Han er bleik og skakk av søvnløshet og depresjoner. Han føler at farsskikkelsen Humlesnurr unngår ham, han får visjoner om at den døde pappaen ikke var så storarta som han trodde. Og som om ikke det var nok: Han blir utvist av skolen uten grunn, og Galtvort overtas av idiotå fra ministeriet og hennes sørgmodige maktmester. Bildemessig er filmen en nytelse, for hver minste visuelle stemning er gjennomført og Men kampen mot Voldemort er egentlig bare grei nok.

Mer spennende blir det faktisk at Potter og med-elevene trener seg til en tryllekyndig Humlesnurr-hær da den gamle rektoren får sparken. De gjør åpent opprør mot øvrigheta, og i en skjønn scene smeller de to terrorist-tvillingene opp hele undervisninga i et overdådig fyrverkeri.

Det skulle vært mer sånt. Ulydighet er avhengighetsskapende, og egentlig blir Voldemort etter hvert en deprimerende fyr som vi har hørt nok om: Bli kvitt ham og kom dere videre. Han burde ha dødd i denne filmen. Voldemort har ikke mye mer å fare med etter at vi fikk se pizzadeig-fjeset hans. Når det dukker opp noe så velsigna enkelt og menneskelig som en drittsekk-rektor, er det som om noen åpner vinduet og slipper inn ny luft.

Antakelig en slags humor-tortur. Dwayne Johnson er en hockeyspiller som pleier slå ut tennene på andre spillere, og som overnaturlig straff må han tjenestegjøre som tannfé.

Lett utgåtte sandaler som Kevin James og Salma Hayek spiller i en komedie med nesten ubegripelig teit handling: Fordi rektor vil legge ned musikkundervisningen finner en biologilæreren ut at elevene skal konkurrere i kampsporten MMA for å skaffe penger. Ingen skal risikere å våkne av Steven Seagal i «Under siege 2: Dark Territory», for hovedpersonen går stille rundt og hvisker hensynsfullt gjennom en hel film om bord på et støyende tog.

Som alle kan se, har ikke Seagal hals, og følgelig kan han heller ikke ha vondt i den. Derfor må den litt upraktiske måten å snakke på være noe logopeden har pålagt ham som erstatning for tonefall. Å erstatte «USS Missouri» på fot med vinglete vogner langs noe som kunne være innkjørselen til Nelaug stasjon, er ikke vellykket.

Togturen er like kjedelig som den ville vært i virkeligheten. Det hjelper litt at Eric Bogosian spiller ondt nerdete superskurk, men det hjelper ingenting at Playboy-modellen Katherine Heigl er heltens nekete niese og klarer å være unødvendig til stede på en stillferdig Margrete Munthe-måte.

Jeg er han som ville ha blitt rørt av en film der Adolf Hitler grein fordi han blei svikta av sin ungdomskjærlighet Hildegard Wagner til fordel for kommunisten Liam Neeson i flosshatt.

Jeg blir rørt av alt. Men «Pompeii» passerte meg med så bukse- og blikktørr avstand at romerne kunne ha massakrert kattunger og barnehagebarn uten at jeg hadde tenkt annet enn at dette var da litt leit. Filmen mangler en grunnleggende autentisitet.

Dumheten smitter over på alt. Det blir som å se «Life of Brian 2: The death of Biggus Dickus», men uten humor. Han og filmen utsondrer et felles-fravær av tilstedeværelse, og både katastrofe-romantikk og underklasse-erotikk dør langsomt i en sær, uforståelig og energifattig påståelighet.

Å føy og fader. Underveis plaga jeg meg med minner fra Kampen skole, der de sa at Pompeii ble ramma av et hermetiserende støvlag midt på natta, og mange ble gravd fram som lik fra senger der folka lå og sov da katastrofen rammet. Det gjør de virkelig ikke her. Fra de første utbruddenes murring til de elskende omsider kysser i ildstormen går det så mye dagtid at man kunne ha evakuert hele New York på sykler.

Ildkuler faller som Midtøsten-prosjektiler over byen i det uendelige, det kommer en diger tsunami og hiver alle skipa på land, jorda revner her og der — og det eneste som mangler er Godzilla og amerikanske jagerfly på vei til Syria. I følge regi-snekker Andersons Pompeii-versjon var det antakelig nord-koreanerne som sprengte en underjordisk atombombe ved Pompeii, for det skjer dramatisk mye mer ild enn støv.

Egentlig hadde jeg ikke trodd jeg skulle etterlyse mer støv noen gang. Filmen starter med keltisk opprør i Nordbritannia. Ei lita jente ser at familien blir massakrert av romerne. Hun tas med som slave, og 17 år etter er hun mirakuløst nok blitt en sint og rå kamp-mann, en X-mann, en sixpack-engel og garantert også fyllekjører.

Etter hvert Milo fra Vesuv. Slaven kommer til Pompeii i all sin prakt, og han hestehvisker og jentehvisker med så øm innlevelse at han fanger fancyen til Emily Browning Cassia , som er dattera til næringslivsgubben Severus som skal bygge ny Oilers-arena og folkebad i den litt herja byen. Harington har myke øyne, men når de digre panserjævlene skal ta ham, ser han egentlig ut som en femteklassing i et russetreff. Det er noe feil ved mannen. Han har teit hår.

Han kunne vært tredjemann i Modern Talking. Og slagsmålene virker fiksa. Naturen er ikke skurken i denne Pompeii-filmen. Kiefer Sutherland iført brynjefront som likner marsipanlokk, er keiserens utsendte og vil bestemme over Pompeii og gifte seg med kjøpmannens datter som altså er forelska i hviskeren allerede.

Kiefer snøfler med stemmen og snakker gammeldags nazispråk, men det er ikke mulig å bli skikkelig sint på mannen for han er et labert manuspåfunn uten farlighet. Mens fjellet dundrer og skjelver og egentlig signaliserer sterkere enn flyalarm-konsert at nå kommer katastrofen, blir det møljeslagsmål mellom romerske soldater på den ene sida og Milo med Balotelli-vennen Atticus på den andre.

Romerne får så mye odds-ødeleggende juling at Suarez ville gått gråtende av banen, og så detter liksom himmelen ned med alle sine historisk tvilsomme CGI-er. Her burde jeg ha sagt at jeg ikke skal røpe mer. Men det er ingenting å røpe. Dette er den dårligst filma katastrofen jeg har sett, og så flykter de to hovedpersonene i en avsjela erotikk som ikke ville ha ført til sex om du klistra dem oppå hverandre med gaffa-teip og holdt nede mannen med foten. Britisk drama av Anthony Mingella.

En ung tyv fra Sarajevo bryter seg inn i britiske kontorer, og Jude Law er ett av ofrene. Han finner tyven og treffer dessuten mora, som blir spilt av Juliette Binoche. Law er arkitekt og misfornøyd med livet, så han blir veldig fascinert av de nye folka. Alderdom er kanskje den mest absolutte dommen blant de relative straffeutmålingene, og den romantiske komedien «I could never be your woman» burde egentlig ha handlet om en ankeinstans. I stedet er den oppmuntrende for alle med foldeskjørt i fjeset.

Michelle Pfeiffer, som var 50 år i april, har så glatt hud at hun ser ut som Michael Jackson etter en ny runde med Jif — er ansiktet kan også være kontraktsbundet overeksponert. Ihvertfall likner hun godt skiføre. Eksmannen Jon Lovitz har lua bakfram og vinner på det.

Handlingen er en merkverdighet. Det ser lenge ut til at filmen skal handle om botox-innsprøytinger, forskjønnelses-kirurgi og andre ting som man får ryggmargskreft av, men i stedet damer den seg opp til et mildt eldreopprør. Pfeiffer er produsent for en bevisst infantilistisk TV-serie, og til den kommer åringen Paul Rudd og sjarmerer tomrommet mellom Jorden og planeten Jupiter så ekstatisk at han også imponerer andre enn seg selv.

For å understreke aldersforskjell er Rudd så umoden at legen ville ha utskrevet SFO i stedet for valium til den uryddige fyren — men Pfeiffer blir lattermildt forelska og gråtkvalt fortvila over sin egen avfeldighet. På ett eller annet tidspunkt fikk jeg fornemmelsen av at filmen lanserte den teorien at modne kvinner har fordommer mot sex med schäferhunder, og følgelig drømmer de om apekatter og umodne agurker. Så kunne det være at den handler om ulempen ved at parkeringsvakter tror du deiter barnebarnet ditt.

Men Pfeiffer ser jo så ung ut at hun kunne ha spilt venninna til Hannah Montana, så for å organisere dramaturgisk tilpassa motsetninger må man finne opp en sjalu sekretær og intriger som er like irriterende som når folk i det offentlige rom heller ketchup på kokt fisk. Sekretærtøvet gjør filmen så dum at du helst ville ha byttet den ut med førti minutters støvsuging.

Men egentlig er Michelle P. Derfor funker filmen med halv humor, før den sender hovedpersonen støyende ut i den mest nærliggende av alle erkjennelser: Du er ikke gammel før du oppfører deg som en gamling. I det øyeblikket du har sagt Viagra høyt, har du ikke bruk for den lenger. Problemet med alder er ikke tallene, men de late gubbene som setter seg til og leser dødsannonser fra de er 75 år gamle mens de klager over svake knær.

Tracey Ullman spiller Natur. Ullman er en fantastisk skuespiller. Hun burde være med i alle filmer. Kevin Spacey spiller en imponert mann sammen med Helen Hunt i en film om en liten gutt som vil forsøke å utvide godheten i verden.

Haley Joel Osment er rørende og snill, og dessuten tar han alvorlig de ideene om medmenneskelighet som var ment for festtalene. Mange syntes filmen var for sentimental. I rettferdighetens misbrukte navn: Denne filmen er laget for jenter som er så unge at de ikke trenger deodorant og som tror at å miste dyden betyr at tannstrengen skal av.

De er grønne som rips i juni, og de liker ting som fører til filmatisk anoreksi for alle som ble født etter Denne anmeldelsen gjelder dem ikke. De er så unge at de ikke trenger se gode filmer. Når de blir 14 begynner alvoret. Lindsay Lohan tilhører de siste Hollywood-åras mange sakkarine hvetebakverk, og derfor ser det egentlig litt Alene Hjemme ut når hun bruker så mye morgensminke at ansiktet likner et langvarig nachspiel.

Lindsay er blitt 20 år, og det betyr at åringene allerede lurer på om kragebein-fregnene hennes egentlig er leverflekker. Hun må smøres og vokses. Lohan spiller en markedsføringsdame som blir forfulgt av pervers flaks.

Det er ikke poenget. Chris Pine fra «Princess diaries 2» blir forfulgt av patologisk uflaks. Etter en del svermeriske, plaprende flaksinger havner Lindsay i sitt eget lanseringsparty der hun kysser den uheldige så muntlig at han blir den heldige og hun havner i Old Bail-me.

Men han får så mye flaks at han klarer å mænædsje fram et britpop-band som heter McFly. Så begynner u-ung-gåelighetene hoi! Etter at Æsjli Lohan har hatt ødeleggende uflaks lenge, kysser hun Djæik Pine en gang til, og dermed sitter både han og bandet i smørja igjen. Men så finner dama ut av ting, og så dadada. Den røper vi ikke. Dette er en one joke-film, og alt avhenger av skuespillerne.

Lohan er over omtrentlig flink. Pine ser ut som millenniets Rob Lowe og har så svære pupiller hva spiser den mannen? Venninnene til Æsjli piper og plaprer med stemmer som minner om skrensehvin fra veldig små biler, og afro-kubanske Faizon Love spiller vittig feit-neger med to meter midje. Du rister på uret. Du forsøker å trekke det opp man gjør ikke det lenger. Det går fremdeles dobbelt så seint som det pleier. Den gamle Turner-kanalen tar over noe som Silver dreiv med husker Silver? Den viser franske filmer.

Filmen er dessverre basert på sann historie, men jeg tror den er bra. På en dag som ellers består av en bagatell, er det behagelig å kunne gå til kant-kanalen TNT og se en nitittitallsfilm om en av de stiligste superheltene. Vi hadde ikke TV ennå, og det het fjernsyn. Men sendingen ble avlyst på grunn av presidenten, og jeg gikk irritert hjem mens jeg kikket vantro på stearinlysene som dukket opp i vinduer på Eiganes. Det var første gang i et sytten år langt liv at jeg fikk mistanke om at Eiganes-folk fulgte med på nyhetene og interesserte seg for politikk.

Simon Templar er tilbake. Val Kilmer er en av de mest urovekkende skuespillerne i Hollywood. Han har en luskende, truende rovdyr-kvalitet som gjør at folk rundt ham virker som unger i Løveparken, og du føler at de hverken er trygge eller blir tatt på alvor.

For Kilmer er folk uviktigere enn møbler og flymat. Som den gamle seriefiguren og gentleman-tyven «Helgenen» lever han i et mentalt ingenmannsland, han er en synlig hjemløs i verden og de mange forkledningene er bare ytre tegn på identitetsløshet.

Sallan, for en stilig mann. Gåten er et glimrende utgangspunkt for en romantisk film. Særlig når dama er Elisabeth Shue, skuespillerinnen som irriterte alle lesekyndige kvinner ved å være snill hore i «Leaving Las Vegas». Shue har en dyp og berørbar mykhet som gjør at du får lyst til å våkne altfor tidlig med henne. Hun spiller energi-fysiker med hjertefeil, og er så sart at verden ennå ikke har fått seg til å innlemme henne i den erfaringsmerkede delen av menneskeheten.

Myten om den distrè professor har fått et ansikt som lyser i stille grender av overraskende sanselig KFUK-søthet og sjenert intelligens.

Sallan, for ei dame. Når hun og Kilmer går til sengs, er det som om det gamle prinsippet om tiltrekkende motsetninger oppnår en foreløpig verdensrekord i følsomhet. Denne delen av Phillip Noyces Helgenen-film fungerer fantastisk bra. At handlingen foregår i Russland er ett av tidas tett opptråkka blindspor. Forrige gang det var vellykka at en vestlig film handlet fra Moskva var «Mordene i Gorkijparken» tidlig på åttitallet.

Deretter gikk det dumpt i dass med ideen om at det nedslarva kommunistregimet skulle ha kunnet funke som miljø-eksentrisitet for historieløse hollywood-peckere. Historien om Sjirinovskij-kopien Tetriak Rade Serbedzija som leder russisk mafia og politisk høyreside, er tungnem og forsinka og egentlig teit. Forfølgelsesscenene rundt i den russiske hovedstaden har noe ukult Politiskolen-aktig over seg, og det er synd, for Kilmers helgen og Shues dr.

Emma er laget for å underholde de kresne med sin paradoksalt voksne barne-erotikk. La meg for all del ikke skremme noen vekk fra denne Helgenen-filmen. Alt som ikke foregår i Moskva er bra. I likhet med «Chain reaction» handler også denne filmen om oppfinnelsen av evig, rein energi. Det er visst på tide at noen gjør alvor av det sånn at denne gjentakelsen forsvinner fra actionfilmene.

Kevin Bacon spiller sheriffen, og to tiåringer stjeler utrykningskjøretøyet hans ohg herjer rundt på veiene sjøl om de ikke kan kjøre bil, Så kommer sheriffen etter dem, og guttene skjønner at de må kjøre fra galningene for å redde livet. Og Moses delte fjorden i to, og på den ene sida fisket fiskerne og på den andre sida boret oljerne. Og da han hadde gjort det, delte Moses flokken i to — de som ville se «Tatt av vinden» og de som ville se «Seven».

I dag skal jeg gjøre noe av det samme. Halve flokken kommer til å ville se «White House down», og den andre halvdelen elsker «Gutter er gutter». Den første handler om terrorister som vil ta presidenten, den andre handler om at usympatiske menn blir koselige når de bare treffer den rette dama.

Dette er to verdener. De skal aldri møtes. Den ene går på do og kaster opp hvis Aftenbladet skriver at Miljøpartiet De Grønne får representanter på Stortinget, den andre verdenen legger restene av makrell i tomat i en liten lufttett plastboks og setter den i kjøleskapet. Sånn hadde han det. Channing Tatum har tatt seg av presidenten, som gudskjelov spilles av Jamie Foxx. Dette er den beste actionfilmen jeg har sett siden «Die hard», og med det mener jeg ikke at den konkurrerer med den nyeste samlingen av Nietzsches samlede skrifter, men at filmen underholder på et overlegent spenningsnivå der klisjeene kommer tettere enn kanin-orgasmer, men føles sterkere.

Du kan kjenne at den gamle kinoen gnir granitt mot granitt av bare underholdnings-hygge. Hvis du skal lage film som væter håndflater og gnisser stolseter, så skal du gjenta det vante, men med så mye ekstra-energi at vanskelig antennelige Venstre-folk vil forlange øyeblikkelig dybde-boring i Lofoten. Action-filmenes viktigste G-punkt er galskap, og her finnes den til overmål.

Channing Tatum er den nye mannen med den møkkete t-skjorta. Han virker breid som en prosjektørfeil, men har så mye blikk inne at burger-metaforene blekner for en mann som er sånn som menn skal være på film.

Følsom når dattera blir berørt, vittig uten å sløse tid på lange replikker og så tøff at han ville ha gått rett inn igjen i Pompei med verdens biggeste moddafokkers støvsuger mens Vesuv raste. Etter ei valgnatt det var forrige gang lengter du etter å se en skikkelig mann. Her er klisjeen din. Ikke nevn ham hvis du søker stipend. De av dere som ikke husker hvem McClane var, skal straffes med at kollega Dan Tagesen og jeg forteller for nittifjerde gang om det året vi trodde vi skulle se det tyske dramaet «Die Hard» i Haugesund, og så var det altså det årets skitneste biceps, Bruce Willis, som skulle redde kona si fra terrorister.

Ingen har koner lenger. Men fraskilte døtre har de, og John Cale tar med seg sin da han skal søke om jobb i Secret Service, et jobb-intervju som skal skje i det hvite huset. Mens far og datter er in da house hos den svarte presidenten, skjer voldelige ting, og den gamle Lincoln-stova blir invadert av noen av de minst beroligende skurkene siden idioten Harald Hårfarge innlemma Bergen i det nye Norge.

Jason Clarke torturist i «Zero dark thirty» er en kaldøyd, kyndig og ekkel, en fascinerende fyr som kan spille så ubarmhjertig at du kan se kattunger dø under støvlene hans. Jimmi Simpson har et snedig perverst Gestapo-skin, og han hacker verdens uhackelige hemmeligheter med dissidentens profesjonelle selvfølgelighet, for han misliker Apples strenge holdning til fildelere.

Det finnes gudskjelov også en mager homeland-nazi med bart puslingbryst og patetiske tatoveringer for at ikke muslimene skal ha noen skyld, og det finnes en god del nakkefeite jobb-psykopater i den kategorien som skal bli drept tidlig i historien. Presidenten spilles av Jamie Foxx, som er tildelt en mjuk og politisk beroligende rolle. Big Chief har aldri vært soldat en gang, og er så sympatisk at han til og med vil ha fred i Midtøsten. Men duer blir ofte populære skyteskiver, og atskillige folk er ute etter presidenten av grunner som jeg ikke skal nevne.

Presidenten som gissel er en karismatisk action-figur. Og det er sannelig også Tatums årige datter spilt av Joey King , som ser rundt med seg med det statsvitenskapelige kyllingblikket til en forskremt politikk-nerde og gir historien mye effektiv magefølelse. Dessuten det karismatiske huset.

Det gir en egen stemning når folk stormer rundt og knuser kunstferdighetene i presidentens bolig, der James Woods til alt overmål er sikkerhetssjef med milliondollardress, en diagnostisk bisterhet som kan skremme sikkerhetsråd og macho-grå børstefrisyre som ser ut som om den ble laga for rensing av kruttstenkte kanonløp.

En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing. Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om.

Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp. Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter. Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser.

Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen! Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget «Independence Day», «The day after tomorrow» og «». Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter.

Ikke gjør den tabben. Hugh Grant på sitt bedre. Det har oppstått følelsesdjup under den vanevittige londonmannen, og du kan se at han kan noe mer enn å repetere myten om me and Hugh. Marcus Nicholas Hoult er en usedvanlig annerledes gutt. Mor hans er selvmorderisk vegetarianer av hippie-opprinnelse, og den arme åringen bærer for eksempel ei strikkelue for tidsreisere, samt veteranklær og bollefrisyre. For å klare virkeligheten og familiesolidariteten har guttungen fra Tambourine Land lobotomert seg til en livskvalitet basert på resignasjon.

Og han sier alt han mener. Hugh Grant spiller en så overfladisk mann Will at han kunne tjenestegjort som vegdekke eller brødpose. Fordi skojaren Will spesialiserer seg på korttids-sex med enslige mødre, treffer han den kontakttrengende lille filosofen som til gjengjeld treffer en and med hardt brød.

Av andemordet oppstår langsomt et vennskap. Av vennskap kan det bli både forvandling og menneskeliggjøring. Smygeren Grant blir til en person, slik Adam oppsto av leira.

Robert De Niro og Sean Penn spiller to rømte fanger som utgir seg for å være liberale prester i et kloster på den kanadiske grensen. Litt rar komedie med manus av David Mamet og regi ved Neil Jordan. God er den egentlig ikke, men for en rollesammensetning! Demi Moore spiller Molly, den enslige mor. Det er den første søndagen i den velsignede måneden august, og den skal vi feire med en av de lengste film-omtalene jeg har skrevet. For dere som leser sekserterningen, nikker fornøyd og scroller videre, betyr det ikke så mye.

Men det kan komme til å bli slitsomt for noen samvittighetsfulle lesere. Men det er søndag, og i den lutheranske delen av verden føler slit til lykke og velstand. Det Norge som ser ut som et slags gudegitt luksus-Kanaan av stein og tare, er egentlig et resultat av sjukt mange utslitte rygger og umålelige mengder gjeldsangst. Foreldra mine hadde ingen bekymringsløse dager etter Siden «The wolf of Wall Street» handler mye om ufortjent rikdom og medisinert liksom-lykke, syns jeg man skal lese hele omtalen, bare som en hyllest til slitet.

Det skapte et velregulert, nokså rettferdig og passe lettsindig sosialdemokrati som finnes ennå. Wall Street-ulver har vi egentlig ikke. Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie. Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner.

Det er filmen som imponerer. Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner. Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet». Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese.

Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress.

For det er mye. Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do.

Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder. Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka.

De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden. I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham.

Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler.

Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling. Det er som om Scorsese har tenkt: Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer.

Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement.

Scenen der Jonah Hill han er også ekstremt god og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker. Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika! Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth.

Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede. La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon. Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små. Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle «päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes» mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop rock mangler.

Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege. Jim Sheridan forteller med utstrakt kunstnerisk frihet den tragikomiske historien om The Guilford Four. Etter et bombeattentat mot en pub i Guilford den 5. Alle disse ble dømt og de fleste satt i fengsel i 15 år før en kvinnelig advokat med normalt gangsyn fikk ut de som ennå levde. Det beste ved filmen er egentlig spillet til Daniel Day-Lewis. Emma Thompson har en egentlig uinteressant rolle som advokat.

Den fundamenteres på en påståelig esoterisk skotskhet som minner om Ajax og beskytter historiens paradoksale selvtilfredshet mot alle krav om samfunnsmoral. Danny Boyle har laget et sleipt stykke trivial-antropologisk hekkan som er så koala-sjarmerende i all sin ubeskytta grimhet at folk ikke har fått seg til å påpeke at minst halve filmen bedriver åpenlys jønkie-romantikk.

Resten av den seifer et slags budskap til kais med forrevne piratseil. Rollen til Ewen Bremner, mannen som sprer egen avføring på kjærestefamiliens frokostbord, er helt alene et så talentfullt stykke galskap at filmen blir uimotståelig. Ingen forventer det samme av skotter, irer og australiere som av vanlige mennesker, og «Trainspotting» er en kulturell velsignelse fordi den er blitt til ved et generelt amnesti fra politisk korrekthet som gjør det friskt og fristende å puste igjen.

Det spesielle ved denne filmen er at den handler fra Sør-Afrika. Denzel Washington spiller en rampegutt-CIA-er som alle vil ha tak i, og Ryan Reynolds skal passe på ham i et såkalt safe house, som betyr at bare Google vet hvor han er.

Så kommer leiesoldatene og de to byråmennene må stikke og prøve å finne et annet hus. Den forrige Fockers-oppfølgeren var forferdelig: Treeren skaper ikke raseri, men en slags behagelig resignasjon: Som omdu ser en åttitallsbegeistra TV-framføring av spansk flue der for eksempel Rolv Wesenlund har rutete dress og talefeil.

Ben Stiller er blitt supersykepleier, for ingen vil se filmer om menn som ikke tjener penger og går på møter. Robert DeNiro har kommet i den post-heroiske alderen da han må spille potensmobba svigerfar, Dustin Hoffman er en slags etnisk ereksjon i Spania, Barbra Streisand driver sex-TV.

Det finnes et pensjonist-humrende fnisemiljø i denne komedien, og sjøl om DeNiro forsyner seg skamfullt av Viagra-etterlikningene, hever filmen seg aldri til mer enn halvslapp pilspenis.

Konfliktene er ikke av Gahr Støre-format. Jessica Alba spiller medisin-promotor som av udefinert biologiske grunner kaster seg over Ben Stiller og gjør eks-spionen DeNiro profesjonelt mistenksom.

Underveis skjer det noe ting som folk vil le av på samme måten som når de hoster chips-smuler. De ekstremt oppdaterte vet at Bring it on-filmer handler om cheerleadere, det vil si turndamer som spreker seg i været i samband med amerikansk sport. Denne kom rett på video i , og i hovedrollene Ashley Benson og Cassie Scerbo.

Denne er sånn halvgodt mottatt, men så vidt jeg kan se, må den være en av de frodigste filmene om sånne gamle grekere som kriget med bart bryst og fikk folk til å uffe seg i influensasesongen. Antakelig var en gresk kjempe for år siden en sint liten bodybuilder på 1 meter og 55 centimeter, men i denne filmen blir halvguden spilt av Dwayne Johnson. Han har fått langt hår og ser litt ut som Nicolas Cage på leppesalve, han skyter med pil og bue mot løver og folk som en litt fattig Arrow seriefigur , og han kikker på damene.

Herkules må hjelpe kongen av Thrace og dattera hans de da blir trua av krigsherre. Drage er det også med. Garrett Hedlund spiller en ung mann som egentlig ikke har noe med familien å gjøre før han får høre at faren har bestemt seg for å koble seg fra maskinen som holder ham i live. Da blir alt veldig følsomt. Men Hedlund har altså hatt en alvorlig sjuk far i aldri så lang tid uten å besøke ham? Hva slags folk er dette? Richard Jenkins spiller faren. Oppfølgeren til den litt skeive historiekomedien «National treasure» er ikke akkurat noe som får baller til å bruse, den heller.

Nicolas Cage er i ferd med å forvandle seg til fra satan til smurf, og det er ikke bra. Han spiller forsatt en slags nåtidig Indiana Jones; en historiker som smetter smilende rundt i verden på jakt etter frimurernes hemmeligheter. Han drar til Paris for å finne et kart i Frihetsgudinnen, han finner tegn i dronningas skrivebord i Buckingham Palace og i presidentens ovale rom. Etter hvert drar han, mamma og pappa til en hemmelig hule like ved Mount Rushmore for det har det jo aldri vært folk før , og Ed Harris følger med overalt som en lat og luren lassnisse med kynikerblikk og nevrotisk hårfeste.

Justin Bartha er også denne filmens hyggeligste figur fordi han får lov til å være stilisert latterlig, mens Cage må løpe rundt som tissetrengt labrador i ørkenen samtidig som man inviteres til å føle med hans smerte. Jon Voight spiller pussig nok pappa enda en gang, sjøl om han er far til Angelina Jolie, som aldri har fungert som faiende foreldrefane.

Helen Mirren er den biske eksbitsjå hans, og Diane Kruger har en vittig, budeieblid bondskhet ved seg som er altfor lett å like. Rachel McAdams og Channing Tatum er søte sammen på en slags Disneys jul-måte, men innholdet i dette romantiske dramaet føles som opprømt og usannsynlig rosa-blogging på minusdager. Det starter med honningtjukk snøromantikk som fører til at ekteparet McAdams-Tatum blir påkjørt bakfra. Så får vi se hvordan de møttes og hvordan de var filmforelska på den måten som alltid fører til at den ene stryker med.

Men hun mister bare hukommelsen. Verre er det med dama. Hun har forvandla seg fra en følsom, intelligent kunstner til et nekete overklasse-rauhål som gjenopptar ekteskapet sitt med en barnlig pikeroms-forbauselse som det er pinlig og smertefullt å se på. Og det fortsetter hun med. Og der ryker filmen. Filmen skal ikke handle om personlighets-spalting. Men den personen som gjenoppstår i mammas hus har verken varme eller nysgjerrighet nok til å kunne bli hun som gifta seg i starten av filmen.

Dorismonsteret har ingen sympatiske trekk. Far hennes er teit som en Footloose-prest. Jessica Lange spiller mora på en måte som burde tilsi spyposer i salen. Dette er ekle mennesker som er født for å dø av en overdose selvopptatthet på førti års-dagen sin. Synd det, for Channing Tatum er en ganske rørende fyr til ikke å kunne spille film. Og Rachel er ålreit når hun ikke begraver hodet i hendene og parodierer reality-fortvilelse.

TV-thriller der Anne Wersching, som spiller FBI-agent Walker i siste sesong av «24», ikke kan bli gravid, og så hyrer hun og professor-ektemannen en surrogatmor. Men hun er ikke snill. Dette er en ganske normal lørdag i den ganske normale måneden august som kommer til å gå over i historien som den perioden du siden glemte helt og nektet at du noensinne hadde deltatt i.

Det er faktisk noe nesten foruroligende uanselig ved denne sommeren, og til høsten skal det være et valg som man like gjerne kunne ha droppa, for det kommer i beste fall til å føre til en lett irriterende fortsettelse av kjedsommelighet. Det første ordet som faller meg inn er spa. Hvis noen spør hva det politiske høydepunktet var, vil jeg si spa.

Det er en perfekt innledning til dagens film, der Jodie Foster er kjempende mamma. Jodie Foster er en mamma med det man før kalte futt og nå kaller ufølsomhet. Deretter blir den verre. Amerikas flotteste fjes sitter på Jodie Foster, og akkurat som i «Panic room» er hun i stand til å uttrykke desperat løvinne-besluttsomhet sånn at menn i salen utvikler livmor og kvinner antakelig mister sin.

Hvis du er en 22 år gammel mannlig tegneserieleser med Viggo Mortensen og plastsverd på veggen, tror jeg ikke nødvendigvis at du blir så imponert av tyskeren Robert Schwentkes flythriller.

Men det er noe med barn og reiser. Forflytting understreker barns ekstreme sårbarhet, og den stimulerer foreldres angstkjertler. Jodie Foster skal fly kista med sin avdøde mann hjem fra et så vintertungt Berlin at byen virker begrava. De er passasjerer i det nye superflyet som Foster var med og bygde.

Det er gigantisk og grått som en død ubåt. Med seg har hun ei sorgtynga og nervøs datter på seks år. Da mor har sovet i tre timer, er Julia borte. Og ingen kan huske å ha sett henne.

Så sier flyvertinnene at jenta ikke står i passasjerlistene. Det er enda eklere. Jodies ansikt fryser fast i en fasettert skrekk. Og verre blir det, på en måte som anmeldere ikke røper. Schwentke unngår elegant at filmen blir stående stille og skrike i midtgangen og ingenting skjer. Kameraet glir, bildevekslingene holder i live en enkel, men lekker paranoisk ventestemning mens mor Fosters nerver blir synlig mer tynnslitte for hvert minutt.

Budeiefjeset Erika Christensen kommer innom og er godhjerta flyvertinne, Peter Sarsgaard med det narkoleptiske slørblikket involverer seg fra nabosetet.

Forskrekka arabere forkynner sin absolutte uskyld. Flykapteinen Sean Bean er lys som en tysk-irsk Redford og bidrar til å øke nervepresset ved å bekjentgjøre nye, ekle ting, og VHS-fyrstinnen Greta Scacchi spiller psykolog med så forståelsesfullt blikk at hun ser ut som et optiker-eksperiment. Når Schwentke har roet historien nesten ned i setet og du tenker: Foster tar en Willis. Hun hiver genseren, og iført bare sin gymnastiske singlet overtar hun thriller-handlinga.

Ikke kødd med Mor Foster. Folk gjorde det før. Støntet varer akkurat lenge nok. Så skifter tyskeren igjen. Han er god med rytme, stuttgartneren med de grå hendene. Noen av dere vil nok mene at klimakset kommer litt brått, men det funker. Noen vil også njaaae over sannsynlighetene i en historie som baserer seg på at en eller annen kunne forutsi hva alle skulle komme til å gjøre. Ikke vær så forbaska flinke bestandig, for da opplever dere aldri noe morsomt.

Dette kan dere komme til å like. Den uheldige mannen Greg Kinnear havner i ulykke da han blir med en psykopat i forsøket på å stjele en sjelden fiolin.

Rett som det er dukker det opp filmer som eufemiserer eldre mennesker hinsides all rimelighet, som en slags unnskyldning for at de til vanlig blir behandla som ryddeklar utedo-dritt. Dette handler om en hundre år gammel mann som av mirakuløse grunner er fysisk i stand til å rømme gjennom vinduet for å oppleve store ting mens han tenker tilbake på livet sitt.

Nei, jeg har ikke sett den. Ja, denne omtalen er basert på fordommer. Fordommer har gjort meg til en innsiktsfull mann, så det får bare være sånn. Hva er det som går av amerikanerne? Hvorfor har de henfalt kritikkløst til filmer som er pretensiøst prisverdige, senilt sentimentale, orgastisk overtydelige, tårefylt tåpelige, usjarmerende urimelige, katarsisk klisjèfylte og smakløst småpratende som om de skulle være laget som pedagogiske spesialskoleprosjekter for analfabetiske læringsvegrere?

Først «Forrest Gump», så den forferdelige skog-sviska «Nell» og nå Oscar-nominerte «The Shawshank redemption», en film som lever av og på pompøst drittpreik i mer enn to timer uten annet enn bleike etterlikninger av voksenpoeng. Stephen King er av og til en god snekrer av skrekk-historier. Som menneskeskildrer blir han grumsete og grunn som grøftevatn. Det virker sannsynlig at regissør og manusforfatter Frank Darabont har fulgt historien hans nokså slavisk, for «Frihetens regn» er fortalt med en utsøkt naivitet som oppstår når velmenende, men visjonsløse folkeopplysere setter seg til og gjengir ukeblad-selvfølgeligheter som om de skulle være fabler.

Tim Robbins spiller en bankdirektør som blir fengslet for mordet på kona og elskeren hennes oisann. Antakelig fordi han er bankdirektør og ikke et vanlig menneske gjør han fengselsoppholdet til noe helt annerledes. Han er stille og verdig, lager små steinfigurer, introduserer opera, utvider biblioteket, lærer fanger å lese, skriver selvangivelser, sånn at det brutale fengselet etter tjue år fortoner seg som en sommerleir for litt moderne KrFere.

Alle de onde blir straffet: Den anlednings-homofile voldtektsforbryter, den onde fangevokter, den griske og sadistiske fengselsdirektør.

Alle de gode blir belønnet, unntatt stakkaren som forfatteren har utpekt som offer for sin belæring om håpløsheten utenfor fengselsmurene. Tim Robbins spiller egentlig ganske godt, men filmen er et uferdig forsøk på å få til et moderne eventyr, og figuren hans lider under at den ikke har noen verdi eller dybde utover at den blir utsatt for en dypt deprimerende beundring. Morgan Freeman kunne egentlig like godt ha kjørt Miss Daisy resten av livet, for han er evig dømt til å spille klok, varm og nesegrust underdanig Onkel Tom-neger for flinke kvitinger.

Men vær skeptisk når noen forsøker å kald-hore med sjela di. Dessuten fikk den en Oscar for bestespesialeffekter. Masse action, Claudine Auger som Bond-jente. Regissert av Terence Young. Emma Roberts spiller ei clueless-jente fra California som blir deportert til kostskole i England fordi hun drukna stemors klær. Clueless betyr at hun er ung jente med kles-fetisj. Hun liker klær, det er ikke bare noe hun tar på seg fordi det regner. I England blir sossejenta tvangspåført en grå uniform som får henne til å likne en bussjåfør i et land der hun ikke skjønner språket.

De britiske jentene er uventa kule og bekjemper California-arrogansen med år gammel ironi, bortsett fra Harriet som kommer fra overklassen og er ei snottabitch. Hun tror hun er kjæreste med deilige Freddy, som kjører Biggles-bil og oppfører seg som en perfekt gentlemen når piker har slukt så mye punch at de får kjønnsliv av det. Emma liker Freddy, for håret hans ser ut som en gyllen havrebølge.

Den amerikanske jenta vil hjem til det historieløse idiotiet igjen, og derfor gjør hun alt for å bli utvist. Filmen er frisk og behagelig, replikkene er kule, Roberts er dyktig og alt er bedre enn fryktet. Jason Biggs gifter seg på tross av at et antakelig finnes en darwinistisk eller folkerettslig lov mot det, og Alyson Hannigan er brura. Supernullet Seann William Scott medvirker, og Eugene Levy er foreldreopphav i en av filmhistoriens mest pinlige suksesser.

Utdrikningslag, spising av kjønnshår og forviklingssex med bestemor i buå. Hvis vi ser bort fra at komikeren Eugene Levy fremdeles livnærer seg som voksengissel i hjernefrie pubertetsfilmer som dette, har «Beta House» ingenting med American Pie å gjøre.

To sære venner havner på college, og der må de kjempe for sin rett til å holde selskaper. Nakenhet, sex og grøft snakk samt Stavanger-drikking. Som det heter i foreldreguiden til den internasjonale film-databasen: Denne klønete thrilleren starter med en P3-episode.

Halle Berry spiller gravejournalist som lurer seg inn under falsk navn og filmer en amerikansk senator der han innrømmer at han er homofil. Hun skal ta ham, for senatoren har snakket mot homofiles rettigheter, og det har han ikke lov til hvis han er homse sjøl.

Kanskje mannen har lov til å mene hva han vil, uavhengig av rase, kjønn og legning? Blæra Berry sier opp fordi sjefen ikke vil trykke søpla hennes, og resten av filmen kler hun seg i trange forsidekjoler og skal avsløre at også reklamekaksen Bruce Willis har seksualliv. Tua foran lasset er kompanjongen Giovanni Ribisi som er så perv-hypa på Berry at bedriftslegen burde sendt ham til Tibet på kastrerings-spa. Problemet i filmen er Bruce Willis.

Han er en travel forretningsmann som likevel sitter og sex-chatter halve dagen. Og han blir totalt avhengig av nett-berryen Veronica fordi hun forteller at hun har svett, blondt hår.

Har ikke halve Amerika det? Bruce er dessuten blitt utstyrt med så høy panne at han ser ut som en nylig kranie-operasjon der noen tok ut hjernen, laget julesylte av den og sydde den tilbake full av kjødelige tanker.

Fordi det ikke er morsomt å ødelegge folks filmglede når det for en gangs skyld dukker opp en thriller, forsøkte jeg å se lyst på denne filmen. Det ble like vellykka som da jeg brukte agurk i pepperkaker. Djevle-thrillere er egentlig sjeldne, men for oss som brukte vesentlige deler av 12 års skolegang til å pugge danske salmer og tegne drukna Rødehavs-egyptere fra den gang frigjøringshelten Moses flyktet et helt folk fra ekstremt tidlige islamister, føles det gjenkjennende når den fysiologisk påviselige ondskap manifesterer seg på film.

Åtti- og nittitallet var en fin tid for filminteresserte rekkehus-satanister. Da kunne du finne pentagrammer på coveret til annen hver videofilm. På samme måte som skurkene ble western-helter, tjente Djevelen som den nye religiøse ressurspersonen. I «The possession» finnes en boks med hebraiske tegn furet inn i forsidene som en uvøren brennejobb fra sløyden. Boksen err en suksess. Jeffrey Dean Morgan spiller en mild og vakker mann som ikke desto mindre har oppnådd å bli skilt fra Kyra Sedgwick.

Da han får døtrene på besøk går det sjølsagt ille: Pappa serverer jentene pizza i stedet for usalta økologisk grøntfor, og minstedattera Natasha Calis kjøper mystisk skrin på loppemarked. Belsebub i Boksen begynner umiddelbart sin bibelhistoriske forvandling. Jentungens rom blir fylt av ekstrem-møll som kryper inn i munnhulen til folk og fører til at det kommer fingre ut av halsen i stedet for ned i den.

Barnet snakker med djup Linda Blair-stemme, pappa kommer for seint til danseforestillingen og googler seg opp på jødisk eksorsisme.

Dibbuk heter en jødisk djevel. Dermed opptrer faktisk en ekte hassidist med lakonisk Woody Allen-personlighet, og han utdriver det lite drivverdige etter at Djevelen først er CAT-skanna av forskrekka røntgen-leger og har frest i maskinen. Nå røpet jeg kanskje for mye, men ekte djevlefilm-elskere bryr seg ikke om sånt.

Filmen er dessuten laget av den danske regissøren Ole Bornedal, som ble berømt i da han laget den nifse likhus-thrilleren «Nattevagten». Særlig når skuespillerne ikke er danske. Den australske regissøren George Miller ble berømt på de to første Mad Max-filmene sine, og Mel Gibson ble ei stjerne.

Eneren fortalte om en politimann som ble hevner i et ødelagt samfunn etter atomkrigen, i denne oppfølgeren hjelper han nybyggere med å forsvare oljen sin mot galne tjuver og kjeltringer. Forrest Gump er vanvittig sjarmerende og funker som et uanselig lykketroll i den amerikanske historiens frontrute. Det generøse forsynet balanserer Forrest med mirakuløse egenskaper på viktige områder.

Han kan løpe fortere enn en guttunge sykler og blir både friidrettsstjerne og fotballhelt. Han kan spille bordtennis som en overnaturlig svenske og får møte de amerikanske presidentene Kennedy og Johnson. I Vietnam blir han dekorert for fantastiske redningsdåder, og ved reint og skjært hell blir han også en steinrik og vellykket forretningsmann. Aksepter tilstanden og move on.

Det er nok av kvinner som tenner på at man går rundt som en mansized fallos. OG vil de ha noen med hår kan de da bare lete videre.

Ang mansize fallos, man bør være særdeles forsiktig med å skaffe seg ugunstige arr. Se på den fyren her: Er det ikke faktisk sånn at skallethet for kanskje første gang i historien ansees som et tegn på maskulinitet og virilitet? Mener at dette var oppe til stadig debatt for et par år siden i all verdens forskningstidsskrifter. Bare å nyte tidens tegn, gutter! Har ikke så mye å si for meg, men en gang i tiden da jeg var var det ikke så gøy, så jeg tenker at det kan være greit å vite for de som går igjennom den fasen nå.

Jeg er veldig svak for hår Dvs mest mulig på hodet, minst mulig andre steder! Var borti ei ute på byn en gang for noen år tilbake, tror hu hadde noe barbert-hode-fetisj eller noe sånt altså. Var bare sååå fascinert da, skulle drive å kjenne og klappe og faens oldemor. Når det var like før hu begynte å sikle, daaa ble det litt for creepy selv for meg altså Spongebob1 Med barberte øyebryn tror jeg du vekker oppsikt selv i dag ;- Herrfekt Tror nok skallethet som tegn på virilitet har gått i ekstremt lange bølger.

Det må jo være en evolusjonsmessig fordel siden så mange av oss herremenn mister håret i forholdsvis intrikate mønstre spesifikt i hodet. Men i dagens kultur er ungdommen idealet, ikke livslengde i seg selv. At skinning nå er mer akseptert eller vel mest heldige trender, som jo kommer og går.

KongKebab Jeg vil ikke bli fornærmet av noen kvinner som sikler på min virile skallede isse. Jeg tror faktisk jeg ville blitt litt opphisset av det. Skal i det hele tatt lite til for å tenne meg, og dette har potensiale til å bli en ny fetish for meg når jeg tenker over det. Og for å helle litt kaldt vann i årene til oss hårmessig utfordrete.

Mannlig hårtap skyldes ikke overskudd av testosteron, men en genetisk betinget overfølsomhet i hårsekkene for dihydrotestosteron. Nei måne ekke pent!! Da synes jeg det er myyyyyye finere når man shaver bort alt: Forsiden Hvorfor velge Sukker. Kontakt oss Hvorfor velge oss? Skjult ID med pseudonym RealMann to. Skjult ID med pseudonym watchersky to. Skjult ID med pseudonym bollox to.

Skjult ID med pseudonym Moniker to. Skjult ID med pseudonym xxx to. Skjult ID med pseudonym tabxtra to. Skjult ID med pseudonym kar to.

Gutter i homo oslo rampeteguttr